Tidslinje

1897-1909

Drømmen om paradis

En vårdag i 1897 rodde en liten familie på fem inn til Bekkjarvik Havn i Austevoll, like sør for Bergen. Karina og Ole Halstensen og tre smågutter. De kom fra trange kår på en liten holme, Steinsundsholmen, i Ytre Sulen. Folk som flyktet fra slike forhold, havnet gjerne i Amerika på den tiden.

Karina og Ole valgte Bekkjarvik. For dem var Bekkjarvik et paradis av muligheter: En gård med 12 kyr og 600 mål jord, herav 70 mål dyrket innmark, gjestgiveri og krambu, kornlager, dampskipsekspedisjon, poståpneri og telegraf. Ole hadde 7000 kr i egne sparemidler, i tillegg fikk han låne 10 000 kr av en venn. Slik hadde de greid å finansiere og overta et av de eldste kremmerleiene langs hovedleia mellom Bergen og Stavanger, den tids E39.

1909-1920

Sildeeventyr og utbygging

Karine og Ole var vant til å arbeide, mye og lenge. Barna som vokste til, lærte av foreldrene.

Odelsgutten Hans og broren Andreas overtok 5. mai 1909 og hadde lagt djerve planer for Bekkjarvik og fremtiden. Gjennom 300 år hadde eierne av kremmerleiet begrenset seg til gårdsdrift, gjestgiveri og handel. De to guttene, med Andreas ved rattet, kastet seg nå ut i silde-eventyret, som var heftig og svært lukrativt på denne tiden.

Mangesidig servicestasjon

De bygget en stor saltebu med sildesalting i første etasje og produksjon av sildetønner i andre, ny løe, ny krambu, nye kaier og dampskipsekspedisjon, notbøteri, notbarkeri og nottørkeri (hengje), vannverk med fylling på kaien, bunkers-anlegg. For fiskefartøy som kom innom Bekkjarvik, var havnen en mangesidig servicestasjon for ethvert behov.
Til slutt investerte karene i fiskefartøyer og etablerte et fiskebåtrederi, med ekspedisjoner til Island på sildefiske.

Framoverlente ungdommer

Andreas og Hans drev på intenst gjennom den lukrative jobbetiden (1. verdenskrig) 1914-1918. To ungdommer med relativt liten bagasje greide som ved et mirakel å oppnå betroelse til en satsing på totalt 250 mill. 2022-kroner i årene 1909 til 1920, trolig fordi bankene og den norske forvaltningen ville bygge et nytt Norge da flagget vårt ble rent i 1905.

1920-1950

De vanskelige årene

Da de vanskelige årene fulgte, fra 1920-1950, hadde de to brødrene, Andreas og Hans Halstensen, lagt seg opp midler fra den frodige begynnelsen i 20-årene. De måtte senke farten og drev forsiktig gjennom de harde 30-åra og krigen i 1940-45.

1950-1959

Et gyllent tiår

Fra 1950 til 1959 var det på’an igjen. Da opplevde Vestlandet – og Bekkjarvik – et tiår som kanskje overgikk den gullforgylte pionærtiden til Hans og Andreas under den 1.verdenskrigen. Den gamle sildestammen invaderte vestlandskysten i en mengde som ingen kunne huske maken til.

1959-1965

Krisen

I 1959 var det slutt. Den norske vårgytende silda, som hadde holdt liv i sysselsetting og bosetting på vestlandskysten gjennom all historisk tid, var uten varsel blitt borte. Krisen var enorm, og for Bekkjarvik uendelig enorm. Fokuset i den rike sildeperioden på 50-tallet var rettet mot industrien, fornying og effektivisering. Fiskefartøyene ble neglisjert.

Gode fiskere

Austevollssamfunnet overlevde på grunn av gode fiskere. De hadde brukt de gode år på 50-tallet til å fornye og forbedre fiskefartøyene. De var konkurransedyktige i den harde depresjonen. Men i Bekkjarvik måtte Andreas og Hans bare stenge ned hele industrivirksomheten og vakle videre med to fiskebåter som var modne for definitivt opplag og kondemnering. Det var til sist et spørsmål om overlevelse.

1965- 2022

Teknisk revolusjon og effektivisering

Etter fem års ørkenvandring nådde norske sildefiskere fram til en teknologisk revolusjon som gjorde slutt på krisa. Fra 1965 gikk den norske fiskeflåten midt inn i en galopperende utvikling mot større lønnsomhet, og Halstensen-rederiet hang seg på så godt de kunne. Fartøyene tok nota på egen hekk og fikk påmontert en kraftig hydraulisk rull (kraftblokk); dorriene ble avskaffet. Nøtene ble mye lengre og dypere. Dette var revolusjonerende.

Effektivisering

Den nye notteknologien, ringnot, på 60-tallet medførte en halvering av mannskapet; fartøyet kunne fiske ikke bare den store vårgytende silda, men også nordsjøsild, makrell, hestmakrell, brisling og lodde. Havforskerne fikk i oppdrag å anbefale årlige totalkvoter for hver art; det pelagiske fiskeriet i Nord-Europa ble bærekraftig. Nye arter ble oppdaget, f.eks. kolmule på dypet i Atlanterhavet. Den måtte fanges med trål, og fartøyene ble etter hvert rigget med både not og trål.

Det neste tekniske framskrittet var RSW-kjøling av fangsten. Man kjølte ned flere hundre tonn med sjøvann (RSW=Refrigerated Sea Water) som ble sirkulert gjennom fisken i lasteromstanker. Sild og makrell ble nedkjølt til -1 gr C og kunne derfor leveres direkte til konsum for mennesker, i stedet for til fiskemel-fabrikkene, som produserte for (mel og olje) til krøtter.

Dyktig mannskap

De to gjenværende fartøyene til Halstensen var blant de minste og de eldste, fra 1884 og 1924, da oppturen og bærekraften i det norske pelagiske fisket tok av i 1965. Dessverre ble en av disse kondemnert samme året. Det andre fartøyet fikk kraftblokk og den nye, store ringnota. Båten var altfor liten, men et dyktig mannskap greide, mot alle odds, å fiske om kapp med de største og beste.

Større satsninger

Brødrene Hans og Andreas fikk i løpet av tiden avløsning av sønner, barnebarn og oldebarn. Selskapet ble ledet av Alfred Halstensen, deretter Inge Halstensen og i dag av tvillingene Christian og Asle Halstensen.

Klok av feilsatsingen på 1950-tallet satset Halstensen nå på fiskeriet. Kremmerleiet fikk være i fred, oljevirksomheten, oppdrettsnæringen og det moderne fiskeriet lokket. Utviklingen innen fiskeriene krevde likevel store ressurser og det måtte satses med alle midler på nye, større og mer effektive fiskefartøyer. Det viste seg at antall enheter i den norske fiskeflåten var for stor, og forvaltningen åpnet opp for oppkjøp og sammenslåing av fartøyer og rettigheter. Dette representerte etter hvert svimlende verdier.

2022

Veien videre

Fiskeriet

I dag, mens røyken ennå ikke har lagt seg, teller flåten i Bekkjarvik fem store, havgående fiskefartøyer og rederiet er registrert blant de fem største fiskebåtrederiene i Norge. Det har kostet blod, svette og tårer – og grenseløst mange penger. I tillegg til de tre pelagiske fartøyene, eier og driver selskapet en fabrikktråler for torskefisk og reker, og en ren reketråler.

Bekkjarvik Gjestgiveri

Det gamle gjestgiveriet som odelsgutten Hans arvet, ble solgt til nye eiere i 1984. De nye eierne var og er særdeles kompetente kokker. Dette førte til at gjestgiveri-virksomheten i Bekkjarvik ble gjenopplivet og fikk en kraftig boost. Neste generasjon kokker, Arnt og Ørjan Johannessen, tok steget opp i verdenseliten, og utviklet Bekkjarvik til et av de vellykkede prosjektene innen norsk reiseliv.

Bekkjarvik Eiendom

Den nye satsingen innen mat og reiseliv har skapt behov for selskapslokaler, konsertarena, museum, kunstgalleri, hotellrom og havner for mottak av gjester. Sildesalteriet, tønnefabrikken, driftsbygningen Løo, kramboden, dampskipsekspedisjonen og notbarkeriet Hengjo har nå fått et nytt liv i en helt ny tid. Mange fiskepenger blir brukt til å vekke opp igjen næringen i Bekkjarvik som har sovet en Tornerose-søvn mens fiskeriene har ekspandert.

Handelsvirksomheten har utviklet seg til handlesenteret Bekkjarvik Torg som består av 16 butikker, samt frisør, apotek, legesenter og folkebibliotek. Det er bygget kaier, moloer, gjestehavner, parker, promenader og badestrender.

Sammen står vi sterkere

Samarbeidet mellom de gamle eierne av Bekkjarvik og de nye eierne i gjestgiveriet har reddet det gamle kremmerleiet, som ellers kunne ha fått samme skjebne som de aller fleste fiskeværene og kremmerleiene i nord og sør langs kysten. Austevollssamfunnet, gjester, turister og forretningsreisende gleder seg over den unike gjenoppstandelsen av Bekkjarvik.

Back to top