Tidslinje
Drømmen om paradis
En vårdag i 1897 rodde en liten familie på fem inn til Bekkjarvik Havn i Austevoll, like sør for Bergen. Karine og Ole Halstensen og tre små gutter. De kom fra trange kår på Steinsundsholmen, en liten holme i Ytre Sulen. Folk som flyktet fra slike forhold, havnet gjerne i Amerika på denne tiden.
Karine og Ole valgte Bekkjarvik. For dem var Bekkjarvik et paradis av muligheter: En gård med 12 kyr og 600 mål jord, herav 70 mål dyrket innmark, gjestgiveri og krambu, kornlager, dampskipsekspedisjon, poståpneri og telegraf. Ole hadde 7000 kr i egne sparepenger, i tillegg fikk han låne 10 000 kr av en venn. Slik klarte de å finansiere og overta et av de eldste kremmerleiene langs hovedleia mellom Bergen og Stavanger, datidens E39.
Sildeeventyr og utbygging
Karine og Ole var vant til å arbeide, mye og lenge. Barna som vokste til, lærte av foreldrene.
Odelsgutten Hans og broren Andreas overtok 5. mai 1909 og hadde lagt djerve planer for Bekkjarvik og fremtiden. Gjennom 300 år hadde eierne av kremmerleiet begrenset seg til gårdsdrift, gjestgiveri og handel. De to guttene, med Andreas bak rattet, kastet seg nå ut i silde-eventyret, som var heftig og svært lukrativt på denne tiden.
Mangesidig servicestasjon
De bygget en stor saltebu med sildesalting i første etasje og produksjon av sildetønner i andre. De bygget også ny løe, ny krambu, nye kaier, dampskipsekspedisjon, notbøteri, notbarkeri, nottørkeri (hengje), vannverk med fylling på kaien og «bunkers-anlegg». For fiskefartøy som kom innom Bekkjarvik, var havnen en servicestasjon for ethvert behov.
Til slutt investerte karene i fiskefartøyer og etablerte et fiskebåtrederi, og dro på ekspedisjoner til Island på sildefiske og Grønland på selfangst.
Framoverlente ungdommer
I årene under 1.verdenskrig(1914-1918) var det svært gode kår for sildefisket. Andreas og Hans arbeidet intenst gjennom hele perioden. Hardt arbeid lønner seg, og som ved et mirakel klarte de to ungdommen å finansiere en satsning, med dagens kronekurs, på 150 millioner kr . Dette fikk de trolig til fordi bankene og den norske forvaltningen ville bygge et nytt Norge etter unionsoppløsningen i 1905.
De vanskelige årene
I mellomkrigstiden fulgte nedgangstider og økonomisk krise. De to brødrene, Andreas og Hans Halstensen, hadde lagt seg opp midler fra den frodige begynnelsen under 1.verdenskrig, men måtte likevel senke farten og drive forsiktig gjennom de harde 30-årene og krigen i 1940-45.
Et gyllent tiår
Fra 1950 til 1959 var det på’an igjen. Da opplevde Vestlandet – og Bekkjarvik – en ny storhetstid. Den gamle sildestammen invaderte vestlandskysten i en mengde som ingen kunne huske maken til.
Krisen
Ingenting varer evig, og i 1959 var det slutt. Den norske vårgytende silda, som hadde holdt liv i sysselsetting og bosetting på vestlandskysten, var uten varsel blitt borte. Krisen var enorm, og for Bekkjarvik uendelig enorm. Fokuset i den rike sildeperioden på 50-tallet var rettet mot fornying og effektivisering av industrien. Fiskefartøyene ble ikke prioritert.
Gode fiskere
Austevollssamfunnet overlevde på grunn av gode fiskere. De hadde brukt de gode årene på 50-tallet til å fornye og forbedre fiskefartøyene. De var derfor konkurransedyktige i den harde depresjonen. Men Bekkjarvik ble et unntak. Andreas og Hans måtte stenge ned hele industrivirksomheten, sildesaltingen og tønnefabrikasjonen. Dessuten ble handels- og servicevirksomheten mot fiskefartøyer som utrustet seg betydelig redusert. Bekkjarvik vaklet videre med to fiskebåter som var modne for definitivt opplag og kondemnering. Det var til sist et spørsmål om overlevelse for firmaet.
Teknisk revolusjon og effektivisering
Etter fem års ørkenvandring nådde norske sildefiskere fram til en teknologisk revolusjon som gjorde slutt på krisa. Fra 1965 opplevde den norske fiskeflåten en galopperende utvikling mot større lønnsomhet. Fartøyene tok nota på egen hekk og med en kraftig hydraulisk rull (kraftblokk) ble dorriene overflødig. Nøtene ble også mye lengre og dypere. Dette var revolusjonerende og Halstensen-rederiet hang seg på så godt de kunne.
Effektivisering
Den nye notteknologien, ringnot, på 60-tallet medførte en halvering av mannskapet. Fartøyet kunne nå fiske, ikke bare den store vårgytende silda, men også nordsjøsild, makrell, hestmakrell, brisling og lodde. Havforskerne fikk i oppdrag å anbefale årlige totalkvoter for hver art. Det pelagiske fiskeriet i Nord-Europa ble dermed bærekraftig. Nye arter ble oppdaget, som for eksempel kolmule på dypet i Atlanterhavet. Den måtte fanges med trål, og fartøyene ble etter hvert rigget med både not og trål.
Det neste tekniske framskrittet var RSW-kjøling av fangsten. Man kjølte ned flere hundre tonn med sjøvann som ble sirkulert gjennom fiskene i lasteromstanker. Sild og makrell ble nedkjølt til -1 gr C og kunne derfor leveres direkte til konsum for mennesker. Tidligere hadde alt gått til fiskemel-fabrikkene, som produserte fôr (mel og olje) til husdyr, senere laks.
Dyktig mannskap
De to gjenværende fartøyene til Halstensen var blant de minste og de eldste, da oppturen og bærekraften i det norske pelagiske fisket tok av i 1965. Den norske skipskontrollen godkjente ikke lenger den ene, en treskute, som ble kondemnert samme året. Det andre fartøyet fikk kraftblokk og ny, stor ringnot. Båten var altfor liten i konkurransen på fiskefeltet, men et dyktig mannskap greide, mot alle odds, å fiske om kapp med de største og beste.
Større satsninger
Brødrene Hans og Andreas fikk med tiden avløsning av sønner, barnebarn og oldebarn. Selskapet ble ledet av Alfred Halstensen, deretter Inge Halstensen og i dag av tvillingene Christian og Asle Halstensen.
Klok av feilsatsingen på 1950-tallet satset Halstensen nå på fiskeriet. Kremmerleiet fikk være i fred, oljevirksomheten, oppdrettsnæringen og det moderne fiskeriet lokket. Utviklingen innen fiskeriene krevde likevel store ressurser og det måtte satses med alle midler på nye, større og mer effektive fiskefartøyer. Det viste seg at antall enheter i den norske fiskeflåten var for stor. Forvaltningen åpnet derfor opp for oppkjøp og sammenslåing av fartøyer og rettigheter. Dette representerte etter hvert svimlende summer.
Veien videre
Fiskeriet
I dag, mens røyken ennå ikke har lagt seg, teller flåten i Bekkjarvik fem store, havgående fiskefartøyer og rederiet er blant de fem største fiskebåtrederiene i Norge. I tillegg til de tre pelagiske fartøyene, eier og driver selskapet en fabrikktråler for hvitfisk og en reketråler.
Bekkjarvik Gjestgiveri
Det gamle gjestgiveriet som odelsgutten Hans arvet, ble solgt til nye eiere i 1984. De nye eierne var og er særdeles kompetente kokker. Dette førte til at gjestgiveri-virksomheten i Bekkjarvik ble gjenopplivet og fikk en kraftig boost. Neste generasjon kokker, Arnt og Ørjan Johannessen, tok steget opp i verdenseliten da Arnt ble Årets kjøkkensjef i 2014 og Ørjan vant Bocuse d’Or i 2015. Sommeren 2023 vil deres nye hotell stå ferdig og klar for å ønske oss alle velkommen til Bekkjarvik. Denne spennende utviklingen har gjort kremmerleiet Bekkjarvik til et svært vellykket prosjekt innen norsk reiseliv.
Bekkjarvik Eiendom
Den nye satsingen innen mat og reiseliv har skapt behov for selskapslokaler, konsertarena, museum, kunstgalleri, hotellrom og havner for mottak av gjester. Sildesalteriet, tønnefabrikken, driftsbygningen Løo, kramboden, dampskipsekspedisjonen og notbarkeriet Hengjo har derfor fått et nytt liv i en helt ny tid. Mange fiskepenger blir brukt til å vekke opp igjen næringen i Bekkjarvik som har sovet en Tornerose-søvn mens fiskeriene har ekspandert.
Handelsvirksomheten har utviklet seg til handlesenteret Bekkjarvik Torg som består av 16 butikker, samt frisør, apotek, legesenter og folkebibliotek. Det er også bygget kaier, moloer, gjestehavner, parker, promenader og badestrender.
Sammen står vi sterkere
Samarbeidet mellom de gamle eierne av Bekkjarvik og de nye eierne i gjestgiveriet har reddet det gamle kremmerleiet. Det kunne ellers fått samme skjebne som de aller fleste fiskeværene og kremmerleiene i nord og sør langs kysten. Austevollsamfunnet, gjester, turister og forretningsreisende gleder seg over den unike gjenoppstandelsen av Bekkjarvik.